Hjelp til selvhjelp av psykolog Moll

Hei alle dere som leser dette. Tusen takk :-)
Det betyr mye at dere setter av litt tid, til å se hvilke rare ting som skjer med meg om dagen.

Jeg har nettopp kommet inn fra en lang og god tur i skogen, og der kan alt skje. Den er så fredfull og rolig, og innbyr til tanker og refleksjon. Det var nettopp det jeg brukte den til i dag. Jeg og Doffen gikk en tur hvor han gjorde det han måtte, mens jeg pratet høyt (dvs jeg ropte ikke, men jeg pratet slik at om det hadde kommet noen forbi så ville de hørt det). Det var på denne turen at jeg inngikk en liten avtale med meg selv, hvor jeg skal prøve å fokusere på alt det gode jeg har i livet, og ikke dvele ved det jeg evt mangler. Jeg skal prøve å nyte hver eneste dag, og glede meg over at jeg får lov å være her. Den siste tiden (og da snakker vi ikke en uke for de som kanskje tenkte det, vi snakker de siste årene) så har jeg følt meg lykkelig på de aller fleste områder. Jeg har nesten alt jeg kan ønske meg. Jeg prøver å være flink til å takke for det jeg har, men jeg vil gjøre det her også, slik at dere vet hvor takknemlig jeg er.

Takk for den flotte familien jeg har.
Takk for den herlige vennene mine.
Takk for at jeg kan spise meg mett hver dag.
Takk for at jeg har et hus å bo i.
Takk for at jeg har funnet et yrke jeg virkelig trives og ønsker å jobbe med.
Takk for at jeg har alt jeg trenger av materielle ting.
Takk for at jeg bor i et land hvor jeg har mulighet til å gjøre det jeg vil.
Takk for at jeg er trygg på meg selv.
Takk for at jeg er glad i meg selv.
Takk for at jeg har troen på Jesus.

Det finnes kanskje mer ting jeg kan takke for, men jeg synes dette omfangte det meste. Da tenker du kanskje; hva er det hun mangler, når hun har så mye? Hva er det som kan gjøre henne fullstendig lykkelig? Vel det svaret er både vanskelig og enkelt. Det kan gjøres kort eller langt. Jeg har ikke tenkt å skrive fem sider om det, for så mye respekt har jeg for tiden deres, men jeg vil gjerne utdype det litt.

Jeg mangler en å elske og som elsker meg tilbake. En person (jeg velger å tenke at det er en mann jeg mangler, tror det er det, men skriver person bare for å ikke utelate noen!) som jeg kan bli forelsket i, innlede et forhold med og senere også kanskje stifte familie med. Jeg ønsker meg en kjæreste. En jeg kan bli gammel med. Feire gullbryllup med! Jeg har, som dere antagelig vet fra før, ikke hatt noe særiøst forhold med noen før. Jeg har datet jeg som alle andre, men et ordentlig forhold har jeg ikke hatt. Kanskje er det egoistisk å føle at man ikke kan være lykkelig når man har alt det jeg har. Men følelser er og blir følelser, de kan ikke styres, men man kan prøve å kontrollere de. Det er det jeg ønsker med dette blogginnlegget. Jeg vil prøve å kontrollere følelsene mine, slik at jeg kan fungere ordentlig igjen.

Fungere ordentlig tenker du? Har jeg ikke fungert ordentlig, det har da virket sånn. Jeg har jo absolutt fungert ordentlig, misforstå meg rett. Jeg har følt meg kjempe lykkelig og glad, og det har vært ekte og sanne følelser. Så hvis du synes jeg har sett glad ut, har jeg nok antagelig vært det :-) Jeg er jo en ganske glad person. Elsker å smile, le, tulle, tøyse. Og tro meg når jeg sier at det er ekte følelser. Hvis jeg ikke føler for å le, så gjør jeg det ikke! Så alt i alt har jeg fungert ganske ordentlig de siste årene, men har gjerne brukt tiden jeg har hatt alene, eller med noen venner til å dvele ved dette savnet.

Hvorfor kommer dette innlegget nå? Ja hvorfor kommer det nå, godt spørsmål! Det er egentlig et enkelt svar på det, litt innviklet sådan, men ganske enkelt. Svaret heter Gerard Butler. Her trengs en forklaring tenker du nå! Og det skal du selvsagt få:

I lang tid (ca to år) har jeg tenkt på Gerard Butler som favorittskuespilleren min. Det startet med at jeg så ham i PS.I love you. Jeg synes karakteren hans i filmen var så bra og likandes, at jeg måtte finne ut mer om denne skuespilleren. Jeg ante ingen ting om han, og søkte nettet for mer info. Jo mer jeg leste om han jo mer likte jeg han. De siste månedene har jeg virkelig sett på han som selve symbolet på drømmemannen. Når han kom til Norge for å overvære premieren på filmen Law Abiding Citizen (som er å anbefale for de som liker litt skumle filmer) så var jeg selvsagt der (les mer om det i forrige innlegg). Jeg trodde jeg tok ganske lett på det i starten. Jeg synes det var stort og utrolig, men jeg hadde ikke trodd at det skulle ta over livet mitt sånn som det gjorde. Jeg ble helt besatt av mannen, og satt oppe til langt på natt for å lære han bedre å kjenne (gjennom å se mange intervjuer med han på internett og lese alt jeg kom over). Alt jeg fant ut var at denne mannen er perfekt for meg. Jeg må ha ham. Ingen andre vil noen gang klare å vekke slike følelser i meg, som han klarer. Jeg skriver i presens (for de observante av dere), fordi jeg fortsatt føler det sånn. Jeg er utrolig forelsket i ham (ja jeg vet at jeg ikke kjenner han personlig).

Problemet startet når dette gikk ut over alt jeg gjorde (eller det ble alt jeg ikke gjorde). Matlysten forsvant, og tok meg i å ikke spise noe annet enn to epler og litt tørr frokostblanding på en hel dag (i går, mandag). For mange kan dette være helt normalt, men for meg, som er et matvrak, så er dette kun tilfelle når jeg ligger med spysjuken eller har influensa. Jeg elsker mat, og spiser heller litt for mye. Jeg har ikke spist stort i dag heller, et eple og tre skjeer med frokostblanding, før jeg psiste en hel god deilig porsjon med middag nå. Deilig. Er litt kvalm nå, men det er normalt etter så mange timer uten mat, og så plutselig spise masse. Resultatet av disse snaue to dagene uten mat; slapp, fungerte dårlig på trening i går, sliten, lei meg, og ned hele tre kilo (what?? på under to dager...det kan ikke være bra!).

Jeg har begynt å innse at lengselen etter Gerard Butler kanskje har en dypere forklaring, i en lengsel etter en kjæreste. Og at det er lett å drømme seg bort i han, fordi jeg ikke har noen andre. Det bortforklarer ikke hva jeg føler for han, for han er fortsatt drømmemannen. Men jeg håper at jeg om en stund kan se på han som en fantastisk mann, men bare nummer to på drømmemannskalaen, etter en annen som har inntatt førsteplassen. En jeg klarer å være mer forelsket i enn Gerard Butler.

Hva er det mer Gerard Butler som gjør han til drømmemann? Det er det litt vanskelig å forklare, men jeg føler en spenning og lengsel i kroppen hver gang jeg ser han. Og forsåvidt hver gang jeg ser noe som minner om han (som er ganske mye i det siste). Han utstråler en oppriktighet med måten han er. Nydelige øyne, som lyser av godhet. Hele han lyser av godhet. Han virker trygg og lojal. Snill. Morsom og sjarmerende. Vi har veldig lik humor (hvertfall av det jeg har sett av ham). Han tuller mye, og liker å ha det gøy. Fantastisk sangstemme. Og herlig sjarmerende skotsk aksent. Det må ikke glemmes at han har en flott kropp også ;-) Men det jeg har ramset opp nå kommer i ganske prioritert rekkefølge.

Akkurat nå følelsene ganske sterke, men jeg håper at de skal roe seg ned etter hvert. Det er forsåvidt her dere kommer inn, mine gode venner! Jeg trenger jo litt hjelp. Jeg er egentlig stolt over meg sjøl for å klare å skrive dette innlegget, det satt ganske langt inne, siden alt fortsatt er så ferskt. Seinest i går satt jeg på toget og strigråt, fordi jeg (forstå det den som vil, men det var slik jeg følte det) savnet GB. Jeg ønsker å dele alt jeg opplever med han. Men men, jeg trenger altså litt hjelp av dere. Jeg har prøvd å ramse opp i en liste (som dere jo vet så elsker jeg lister, jeg er et LISTEMENNESKE!).

1. Jeg trenger hjelp til å IKKE tenke på Gerard Butler, så ikke minn meg på han, ikke snakk om han rundt meg eller noe sånn. Når det er sagt, så vil jeg jo gjerne vite hva som skjer, og om han kommer til Norge igjen! Så hvis det skjer noe BIG med ham, som f.eks en ny tur til Norge, eller at han (noe jeg inderlig håper, for tror det kan lette veldig på hjertet og følelsene mine) får seg en kjæreste, så vil jeg vite det!! Hvis dere kjenner noen som kjenner noen som kjenner han (dere skjønner tegninga), så vil jeg også vite, for jeg har et brev som venter på å bli sendt. Trenger en adresse å sende til, og en adresse jeg vet at han med 80% sannsynlighet leser brevet, ikke bare en fanklubbadresse. Det ville vært ens tor hjelp, for jeg har alltid hatt en tro på at det brevet skal får meg på andre tanker, så å få sendt det ville vært supert. Så da trenger jeg forsåvidt litt hjelp med det også da, finne en adresse å sende brevet til!

2. Jeg trenger hjelp av dere til å gjøre morsomme ting, som skal få hodet og tankene bort fra både GB og det at jeg ikke har en kjæreste. Bli med meg å finne på ting, la oss ha det artig.

3. Jeg trenger hjelp til å finne motivasjon til eksamen. Har ikke hatt mye overskudd i det siste til å klare å lese. Noe som selvfølgelig er veldig dumt, for eksamen kommer enten man er klar eller ikke, og det er kun en selv det går utover. Så hjelp meg med å finne motivasjon og lyst på å lese.

4. Jeg trenger hjelp til å finne en person (igjen skriver jeg person, men jeg mener mann) som jeg kan elske mye høyere enn jeg noen gang har elsket noen. En som overgår GB og alle andre jeg har vært betatt av. Jeg har ikke funnet han enda, men kanskje dere vet om en som kan passe perfekt for meg. Jeg sier ikke dette, så dere skal slenge meg på utallige blind-dates med hvermannsen. Men hjelp meg til å både leite og finne en jeg virkelig elsker høyt!!

5. Jeg trenger hjelp av dere til å nyte livet sammen med meg. For jeg elsker livet, og nyter det virkelig. Dette vil jeg gjerne gjøre sammen med dere.

6. Jeg trenger hjelp til å føle meg nyttig og viktig. La meg hjelpe deg med noe. Kanskje klarer jeg ikke se hva du trenger hjelp til, så gi meg noen hint. Jeg vil gjerne være her for deg, slik du kanskje kan være her for meg.

Hvis du som leser dette ikke har snakket med meg på en stund, men fant linken på facebook, og tenkte du skulle se hva som sto: Kjempefint!! La oss ta opp kontakten. La meg høre fra deg.

Dette har vært et vanskelig, men for min del utrolig viktig innlegg å skrive, og jeg tror at det er det sparket jeg trenger fra å ikke dukke under i en depresjon, men heller svømme opp til overflaten, og bade og leke i vannet istedet. For de som ikke skjønte det, var dette min måte å beskrive livet på, og at jeg for tiden oppholder meg under vann (med snorkel tror jeg, for jeg klarer å puste :-P), men jeg trenger hjelp for å komme opp til overflaten, der jeg vil være. Jeg rekker ut en arm, og håper at noen skal se den og hjelpe meg.

Kjære deg som leser dette, uansett hvordan vårt forhold er, hjelp meg. Vær min venn, og ha det gøy sammen med meg! Jeg trenger deg nå, mer enn noen gang!

Tusen takk for tiden din, det hjelper meg å vite at noen faktisk har lest det.

Mitt møte med drømmemannen <3

Onsdag 4.november var det før-premiere på filmen Law Abiding Citizen på Saga Kino i Oslo. De lokket med celebert besøk, selveste hovedrolleinnehaver Gerard Butler skulle komme for å kaste glans. Inne på kinoen var det rød løper, og flere hundre fans hadde møtt opp for å få et glimt av skuespilleren. De sto langs den røde løperen innover i bygget. En av disse fansene var lille meg. Jeg sto der sammen med min kusine Karen Sofie, Hanne og venninnen til Hanne. Før vi kom til kinoen fikk jeg en rose av min søte kusine :-) En nydelig lyserosa/peachfarget lang rose. Hun mente jeg burde gi den til Gerard når han kom, men jeg hadde ikke så lyst, fordi jeg hadde jo fått den av henne. Vel vel. Vi sto og ventet en stund, inntil vi hørte hyling fra andre enden av den røde løperen. HAN HADDE KOMMET!!! Da var det bare å smøre seg med litt tålmodighet, og vente på at han skulle komme helt inn dit hvor vi sto. Det varte og det rakk, og jeg begynte å få skikkelig nerver. Nå skulle jeg endelig være under en meter fra min store helt :-) Så sto han der, en drøy armlengde unna. Jeg rakk frem notatboken min, og fikk en signatur i den. Det gjorde meg veldig glad, og jeg følte jeg hadde oppnådd det jeg ønsket :-) Men Karen Sofie begynte igjen å mase om at jeg måtte gi rosa til han. Jeg ville egentlig ikke, men lot meg overtale. Jeg strakk frem rosa, mellom folkene som sto foran oss. Han så den, og tok den, mens han fulgte armen min bakover, for å se hvem han skulle takke. Når han fant øynene mine stirret han inn i de (sukk) og takket veldig mye. Han sa at det var veldig omtenksomt, og at han ble veldig glad. Dette ble nesten mer enn hva lille Moll kunne takle, og jeg ble stående å smile, uten å klare å åpne kjeften. Han skrev noen flere autografer der vi sto, før han henvendte seg til sine assistenter, og spurte om noen kunne holde rosen han hadde fått. Så snudde han seg mot meg en gang til, fant øynene mine igjen, og blunket ;-) Som for å fortelle meg takk en gang til :-)

Moll var i himmelen :-) Og der har jeg vært siden dette skjedde.

Men det er ikke bare gode ting som følger med. Jeg tenker på han hele tiden. Føler meg som en fjortis på jakt etter Nick Carter eller Justin Timberlake. ALT jeg ønsker er å møte ham igjen. Det er virkelig alt jeg tenker på. Jeg har mange rare følelser inni meg, og alt på en gang. Både en ekstatisk forelskelse, samt hjertesorg fordi jeg vet det er umulig. Sommerfuglene flagrer konstant i magen, og jeg går rundt med en kvalme. Jeg er utrolig lykkelig over å drømme om han, samtidig som jeg er veldig trist over å aldri skulle treffe han igjen. Ingen andre er like bra som ham, og det er ikke noe godt utgangspunkt for å finne en å dele resten av livet med. Den eneste jeg ønsker er en uoppnåelig hollywoodskuespiller, og ingen andre matcher ham. Det er ikke bare at de ikke matcher han, men jeg synes ingen andre virker interessante. Selv ikke de jeg for noen måneder siden var litt betatt av. Nå fatter jeg ikke hvorfor jeg likte de. Ingen har like vakre øyne, sjarmerende smil, barske kropp og hyggelige fremtoning som Gerard Butler. Han virker så utrolig snill og tvers gjennom real. Han er morsom, kjekk, søt og hyggelig. Han snakker nydelig skotsk, og synger som en engel.

Tenk å sovne ved siden av denne mannen hver dagn for resten av livet, mens han synger, eller nesten hvisker en liten nattasang inn i øret ditt, mens du stirrer inn i de nydeligste øynene Gud har skapt.

Da trenger man ikke mer i verden! Da er den fullkommen!

Verdens nydeligste øyne stirrer inn i mine mens han takker for rosen :-)

Soon in Edinburgh!

Nå er det ikke lenge til vi reiser til Skottland. Gleder meg så masse! Det skal både bli koselig å treffe igjen alle folka, men også kjenne på den skotske stemningen. Det er så koselig der borte. Hovedgrunnen for besøket er å se Edinburgh Gang Show, som er en oppsetning på King's Theatre, av speiderne i byen. Det er visst over 200 skuespillere og dansere involvert, og en hel horv bak scenen for å lage kulisser og antrekk. Dette er 50. gang de har Gang Showet, så det blir en jubileumsforestilling. Jeg har aldri sett det før, så jeg gleder meg veldig mye. Siden vi reiser sånn rett før jul, så blir det nok endel julegaveshopping tenker jeg meg. Så ikke bli overraska om det ligger en skotsk gave under treet i år :-)

Mens vi er inne på julegaver...ønsker mottas med takk :-)

Heia D2 :-)

I sommer gikk en god del fra OSI over til BMIL. Dette fordi OSI ikke lenger ønsket ikke-studenter i sine rekker. Siden OSI innebandy nærmest kun besto av ikke-studenter, ville vi finne en felles løsning for alle, slik at man ikke bare ble spredd utover alle klubbene i Oslo. Det ble inngått samtaler med BMIL, og på vårparten ble det inngått avtale. Tre lag gikk over fra OSI; et herrelag, og to damelag. Vi fikk anledning til å ta med divisjonsplassene over i ny klubb. Dette gjorde at damer 1 kunne fortsette i 1.divisjon, og damer 2 kunne fortsette i 3.divisjon. Ved overgang talte damer 2 bare syv spillere, hvorav en var gravid og en skulle på to måneders tur til USA. Dermed gjensto det fem spillere som skulle trene og spille kamper på høstsesongen. Ikke det beste utgangspunktet kan man si. For å toppe det hele så ønsket ikke treneren vår lenger å trene oss. What to do? Det enkleste ville være å gi opp, og heller finne en klubb som trenger fem 3.divisjonsspillere, og bli endel av et annet lag. Eneste problemet er at D2 er så umenneskelig standhaftig og positive. Vi ser bare utfordringer, ikke problemer. Og har innarbeidet en tro på at det er i motbakker det går oppover. Vi hadde "krisemøte" hjemme hos en av spillerne før en trening. Dvs det var vel heller et kosemøte med pizza og brus, hvor vi fordelte oppgaver og la en plan. Ingenting skulle få knekke oss. Det vi trengte var spillere, så vi spurte alle vi kjente om de ville bli med. Spillerne strømmet på, men svært få av de var folk vi faktisk hadde rekruttert. Det bare dukket opp spillere fra ingensteds som ønsket å spille innebandy med oss. Samtidig ville en tidligere trener, som gav seg som treneren vår for halvannent år siden, være med som trener. Alt dette fordi vi har en vilje i D2, om å ikke gi seg før slaget er over.

Nå teller D2 15 spillere, og jeg hører rykter om at det finnes flere som vil. Vi klarte det mange så på som umulig. Vi bygde opp et lag på under to måneder. Nå skal vi trene og ha det gøy sammen, og kanskje vinner vi litt kamper også. Det får bli en bonus, for det viktigste er at det er gøy å holde på!

Hvis DU vil starte med innebandy kan du kontakte meg på kiki_moll(alfakrøll)hotmail.com

Weird fact!

Jeg er (som mange allerede visste) en ganske rar person. Selv ser jeg på meg selv som ganske normal, men har forstått at ikke alle gjør det. Vel...her kan vi jo definere normal da, er ikke sikkert det er så bra å være normal heller :-)

Noe av det som gjør meg rar er (etter manges mening, deriblant IKKE min egen, men av hensyn til flertallet, så nevnes det her): nusikksmaken, matvaner, hobbyer, filmer, sitater. Okei tror jeg stopper der, før det blir for anti-oppløftende. Jeg skal jo tross alt ikke brytes helt ned!

For å glede mine venner (som de liker å kalle seg, selv etter alle disse kommentarene) har jeg laget en liten liste over "Weird fact about Moll". Denne er langt fra fullstendig, og fortsettelser kommer til å følge. Enjoy!

Weird fact about Moll
- får adrenalinkick av å hjelpe andre (no kidding!)
- synes Gerard Butler er den kjekkeste mannen på jordas overflate
- må ha ett bein i rommet når lysbryteren slås på/av (jobber litt med det punktet, så det bedrer seg gradvis)
- kan ikke få nok av pastaskruer m/pølse i tomatpuresaus (sikle sikle)
- gråter av ALLE Tore på sporet episodene (men hvem gjør ikke det!)
- det er fire byer i hele verden jeg kan tenke meg å bo i; New York, Shanghai, Trondheim og Kristiansand
TO BE CONTINUED!!!!

Båltur og tv-aksjon

I motsetning til forrige helt, så har det skjedd litt av hvert denne helgen. Dere har i forrige innlegg lest om min strabasiøse tur til Manglerud. Lørdagen startet rolig, med litt arbeid på pc'en. Så måtte jeg en tur på butikken, for å handle inn litt mat og annet småsnakcs. Må benytte sjansen når kortet sier ok. Da jeg var kommet meg vel hjem, kom Silje over med ferdig pakket tursekk. Vi skulle opp i den store skogen, for å grille pølser og kose oss. Vi labbet av gårde i nydelig solskinn og passe temperatur. Det ble både pølser og sjokolade før bålet døde ut, og vi trasket ned igjen. Da var det klart for filmtitting og litt gratinerte nachos.

Søndag hadde jeg en stor plan om å reise på innsettelsesgudstjeneste for den nye presten i kirka. Jeg våknet kl 0900, og tenkte jeg bare skulle slumre bittelitt. Vel det ble over halvannen time, og når jeg da våknet litt over halv 11, var løpet kjørt. Jeg rakk ikke å ordne meg og kjøre til kirka på under en halv time. Litt pissed pga det sto jeg opp. Seinere på dagen skulle jeg og speiderbarna gå med bøsser til tv-aksjonen. Vi møtte på rådhuset kl 15.00, og fikk informasjon og materiell. Det ble en utrolig hyggelig tur, så godt som alle som åpnet døra si på søndag var blide og imøtekommende. De betalte i store summer, og ønsket oss god tur videre. Det varmer om et norsk hjerte å se alle hyggelige folk der ute. Norge er unik når det gjelder å arbeide dugnad, og det er nettopp det denne tv-aksjonen er, en stor felles dugnad for å hjelpe en veldedig organisasjon i deres arbeid. Det gjør meg fryktelig stolt å kunne kalle meg for norsk. Mitt lettrørte sinn måtte faktisk tørke en liten tåre i øyekroken når jeg tenkte på det.

Skikkelig antikult assa!

Fredag kveld var jeg invitert i en antikul fest på Manglerud, det var til Kaia, ei i klassen min på MF. Temaet var altså antikult. Hva er nå egentlig antikult? Min første tanke var at det noe som ikke var kult, altså ukult. Men så enkelt var det ikke. Det skulle heller være masse tilbehør, mye overmatching, farger og stæsj. Jeg tenkte med en gang i retning harry, men fant ut da jeg (endelig) kom på festen, at det var egentlig veldig kult, øhh jeg mener antikult :-P

Jeg valgte meg fargene grå, rød og gull, og kjørte på med diverse stæsj og sminke.

(Ikke et flatterende bilde, men klokka var  MANGE og jeg var trøtt, samt at den kalde lufta gjør huden i ansiktet rød og bleik om hverandre)

(Elendig bilde, men her ser dere hvertfall den KORTE kjolen. Ja det er tatt på badegulvet... og ja jeg måtte ha en liten pause, beina var totalt ødelagte)

Mitt antrekk for kvelden var:

- en grå frynsekjole (i Moll's øyne ultrakort, men for noen helt vanlig lårkort)

- sort cardigan (kunne ikke være helt bar heller, det er jo oktober må vite)

- grå, tykk strømpebuke

- røde ull knestrømper (riktignok dyttet ned på leggen, ala aerobicstrømper)

- røde skoletter (heter det skoletter egentlig? Lave støvletter, som kun rekker til ankelen)

- skinnjakke

- rød neglelakk

- rød munn

- kraftig sotete øyne (de var verre en bildene sier)

- gull arbånd (svær ring)

- gull hjertesmykke

og for å toppe det hele; en stor rød sløyfe i håret!

Jeg ble egentlig superfornøyd med antrekket, men angret på at jeg ikke tok på noe lue/votter/skjerf. Det var nemlig riktig så kaldt ute!

Veien til fest virket enkel på facebook-eventen; ta t-bane til Manglerud, gå litt dit og litt sånn, så er det et gult hus, og der bor Kaia. Jaja, så enkelt skulle det visst ikke være for kartleser-kyndige og "speider på 18. året" Moll. Reisen startet forøvrig på Kløfta stasjon, hvor jeg, iført mitt ovenfornevnte antrekk, sto og ventet på toget. KALDT! Så kom jeg inn til Oslo S, gikk mot T-banen og tok første bane mot Manglerud (de var riktignok i skikkelig u-rute pga brannen tidl på dagen). Med samme bane skulle også en liten gjeng politimenn I UNIFORM. Helt greit lissom! Banen stopper på Manglerud, jeg går av og legger ut på den ( i midt hode) enkle veien til Kaia. Jeg gikk bortover veien, slik som beskrivelsen sa, men kom aldri til noe vei inn til venstre. Så jeg spurte en dame om litt direksjon. Hun sa at jeg måtte gå over kollen, og litt bortigjennom, og at det ikke var rett i nærheten. Hmm...litt nederlag å høre det, men jeg trasket avgårde på mine høye hæler (jada, på toppen av det hele hadde jeg høyhælte sko, nais). Bak kollen sa damen. *Svelg* Da måtte jeg gjennom en mørk skog. Det var totalt bekkmørkt, og ganske skummelt. Jeg ringte Silje (thanks) og roet meg litt ned med en kjent stemme i telefonen. Dessuten om det skulle komme en skummel mann hoppende ut fra buskene, så ville Silje høre det, eller samtalen ville blitt brutt, og hun ville skjønt at det var noe...(overlevelsesteknikk). Skogen var stor, og plutselig kom jeg til et vann. Det virket litt kjent, og etterhvert skjønte jeg at jeg hadde vært her for noen år siden med naturfagklassen på HiO. Jeg var kommet til Østensjøvannet. Der oppe lå også en ishall. Jeg skjønte at dette ikke bar noe sted, og Silje tipset meg om å ringe 1881. Jeg ringte og sa at jeg var på manglerud, nær en ishall (kan da ikke være så mange av de på Manglerud). Men halvsure ( sikkert fordi hun må jobbe en fredags kveld) damen i tlf sa hun trengte mer info. Tja, det er like ved Østensjøvannet prøvde jeg meg. Det virket som om hun trengte en adresse, eneste problemet er at det ikke står noen gateskilt i skogen, så jeg ante ikke. Når jeg trodde alt håp var ute så jeg lyset i det fjerne, dvs tre lysende refleksvester med påskriften "Natteravn" på. Jeg ønsket damen i tlf en god kveld, og la på. De tre lysene kom nærmere, og jeg spurte de om veien. De dro frem et kart, og pekte og forklarte. Snille og hyggelige var de også, og ønsket meg en god tur. Burde hett Natteenglene, ikke Natteravnene. Med nytt godt mot trasket jeg avgårde, og fant omsider veien jeg lette etter. Der var festen i full gang. Det ble en skikkelig koselig og antikul fest. Den lille timen jeg fikk vært der. Før jeg måtte rekke banen tilbake til Oslo S, og siste tog hjem. Nå viste riktignok Kaia meg en annen vei, til et annet t-bane stopp. Mye enklere :-) Jeg rakk banen med god margin. På Oslo S hadde det vært noe signalprobemer, så alle togene var kraftig forsinket. Det hersket litt kaos der, med mye folk og lite info. Men den stakkars mannen i høyttaleren, prøvde så godt han kunne å geleide folk til riktig platform, etterhvertf som togene kom. Mitt 00.21 tog mot Eidsvoll kom vel rundt 00.50. Så jeg var ikke hjemme før halv to. Men det gjorde ingenting!

Alt i alt en skikkelig antikul kveld :-) Og det er positivt assa! :-D