Onsdag 4.november var det før-premiere på filmen Law Abiding Citizen på Saga Kino i Oslo. De lokket med celebert besøk, selveste hovedrolleinnehaver Gerard Butler skulle komme for å kaste glans. Inne på kinoen var det rød løper, og flere hundre fans hadde møtt opp for å få et glimt av skuespilleren. De sto langs den røde løperen innover i bygget. En av disse fansene var lille meg. Jeg sto der sammen med min kusine Karen Sofie, Hanne og venninnen til Hanne. Før vi kom til kinoen fikk jeg en rose av min søte kusine :-) En nydelig lyserosa/peachfarget lang rose. Hun mente jeg burde gi den til Gerard når han kom, men jeg hadde ikke så lyst, fordi jeg hadde jo fått den av henne. Vel vel. Vi sto og ventet en stund, inntil vi hørte hyling fra andre enden av den røde løperen. HAN HADDE KOMMET!!! Da var det bare å smøre seg med litt tålmodighet, og vente på at han skulle komme helt inn dit hvor vi sto. Det varte og det rakk, og jeg begynte å få skikkelig nerver. Nå skulle jeg endelig være under en meter fra min store helt :-) Så sto han der, en drøy armlengde unna. Jeg rakk frem notatboken min, og fikk en signatur i den. Det gjorde meg veldig glad, og jeg følte jeg hadde oppnådd det jeg ønsket :-) Men Karen Sofie begynte igjen å mase om at jeg måtte gi rosa til han. Jeg ville egentlig ikke, men lot meg overtale. Jeg strakk frem rosa, mellom folkene som sto foran oss. Han så den, og tok den, mens han fulgte armen min bakover, for å se hvem han skulle takke. Når han fant øynene mine stirret han inn i de (sukk) og takket veldig mye. Han sa at det var veldig omtenksomt, og at han ble veldig glad. Dette ble nesten mer enn hva lille Moll kunne takle, og jeg ble stående å smile, uten å klare å åpne kjeften. Han skrev noen flere autografer der vi sto, før han henvendte seg til sine assistenter, og spurte om noen kunne holde rosen han hadde fått. Så snudde han seg mot meg en gang til, fant øynene mine igjen, og blunket ;-) Som for å fortelle meg takk en gang til :-)
Moll var i himmelen :-) Og der har jeg vært siden dette skjedde.
Men det er ikke bare gode ting som følger med. Jeg tenker på han hele tiden. Føler meg som en fjortis på jakt etter Nick Carter eller Justin Timberlake. ALT jeg ønsker er å møte ham igjen. Det er virkelig alt jeg tenker på. Jeg har mange rare følelser inni meg, og alt på en gang. Både en ekstatisk forelskelse, samt hjertesorg fordi jeg vet det er umulig. Sommerfuglene flagrer konstant i magen, og jeg går rundt med en kvalme. Jeg er utrolig lykkelig over å drømme om han, samtidig som jeg er veldig trist over å aldri skulle treffe han igjen. Ingen andre er like bra som ham, og det er ikke noe godt utgangspunkt for å finne en å dele resten av livet med. Den eneste jeg ønsker er en uoppnåelig hollywoodskuespiller, og ingen andre matcher ham. Det er ikke bare at de ikke matcher han, men jeg synes ingen andre virker interessante. Selv ikke de jeg for noen måneder siden var litt betatt av. Nå fatter jeg ikke hvorfor jeg likte de. Ingen har like vakre øyne, sjarmerende smil, barske kropp og hyggelige fremtoning som Gerard Butler. Han virker så utrolig snill og tvers gjennom real. Han er morsom, kjekk, søt og hyggelig. Han snakker nydelig skotsk, og synger som en engel.
Tenk å sovne ved siden av denne mannen hver dagn for resten av livet, mens han synger, eller nesten hvisker en liten nattasang inn i øret ditt, mens du stirrer inn i de nydeligste øynene Gud har skapt.
Da trenger man ikke mer i verden! Da er den fullkommen!
Verdens nydeligste øyne stirrer inn i mine mens han takker for rosen :-)
Hehe :) Hanne fortalte meg om hele seansen ;) Håper det ble en en del bilder som du kan kose deg med i ettertid:)
SvarSlett